09-01-15

En bitende kulde skar meg over kinnet, da jeg gikk med stormfulle skritt over parkeringsplassen mellom resepsjonen og kontorbygningen - en stor grå bygning. Første gang jeg hadde sett den hadde jeg tenkt at det her kom til å bli bra, forhåpentligvis med et kontor ved vinduet i en av de øverste etasjene. Det som viste seg var at kontorene til firmaet jeg gikk undercover i befant seg i kjelleren.

Jeg var en spesial agent for Interpol, og skulle infiltrere en gjeng elitetyver, hvor angivelig Roar som jobbet i Evry Kongsberg skulle være deres leder. Jeg hadde blitt sent inn som en ung tenåring med en utdanningsplan som inkluderte arbeidserfaring. Coveret mitt var Joe Kenneth, oppvokst i Norge, men med irsk familiebakgrunn. Jeg merket etter første dag at det kom til å ta en god stund før jeg fikk en invitasjon til banden, men det måtte jeg bare tåle.

Jeg nådde døra og gikk ned den trange korridoren, flisbelagt med hvite fliser på gulvet og med tepper bortover hele gangen. Til venstre ned en enda trangere trapp før jeg kom til døra inn til kontorområdene for Evry. Jeg tok fram dørkortet mitt fra jakkelomma - et blått og hvitt kort med "MIDLERTIDIG" skrevet over hele overflaten, og en liten bedriftslogo i det ene hjørnet.

Et rektangulert lokale med en lang oval i midten. Rundt ved veggene i lokalet var det firkantede todelte kontorer, og toaletter og møterom befant seg i ovalen på begge sider av midtseksjonen, som rommet kundeservice delen hvor kontorplassen min befant seg.

Jeg satte fra meg baggen og hang fra meg jakken på samme sted som alltid, på en ledig pult rett bak stolen min. Jeg hadde fortsatt ikke fjernet alt som var igjen fra den forrige som satt her - en Mads gikk jeg ut ifra ettersom det var det som stod på en tegning som hang på skilleveggen mellom min og en kollega sin pult. Jeg drog opp PCen og koblet til dockingstasjonen slik at PCen min kunne bli monitorert over to eksterne skjermer - noe som gjorde det litt lettere å jobbe.

http://www.deviantart.com/art/Keronian-Splinter-Cell-186890810

Den kriminelle Roar jeg skulle avdekke var på ferie, men jeg måtte fortsatt møte opp for å holde coveret mitt oppe. Imens ble jeg sittende og hjelpe Knut, en litt eldre mann som jobbet i helpdesken. Vi fikk varsler og saker som måtte registreres og ansvaret til sakene måtte legges over på noen andre, og det var det vi gjorde. Saker skulle legges til med en beskrivelse som oftest bare var en copy/paste av emailen som medfulgte, og så kategoriseres etter hva slags type sak det er som for eksempel database, nettverk eller administrasjon, etterfulgt av enten en "request" eller en "incident". "Request" vil si en forespørsel, som for det meste er å legge til en overvåkning eller noe ekstra informasjon til en sak eller "case" i tillegg til det som var der fra før av. Mens en "incident" vil si en feil som må fikses. Dette viser seg veldig ofte å være at det trengs opprydding i en disk fordi det er for mye der, eller fordi det er for mange filer som står for overføring som er i kø - altså ikke en "biggie" eller da en stor ting. Jeg skulle ikke tenke på å fikse sakene, jeg var kun en PL - prosjektleder, som vil si at det eneste jeg gjør er å passe på at alle sakene og varslene blir sendt videre slik at de forhåpentligvis blir tatt hånd om. Prosjektleder altså - fancy tittel, men lite kjøtt på beina. Det ga meg god tid til å skrive da, så dagen var ikke helt bortkastet. Og jeg ble i tillegg tilbudt sommerjobb her på kontoret, ikke at det er spesielt morsomt, men kan jo hende jeg liker det, om jeg i det hele tatt sier ja først da. Jeg så stadig ned på klokka og tiden gikk ikke spesielt fort, men den stod ikke stille heller, heldigvis. Jeg gikk ut for å ta meg lunsj, nå var heldigvis dagslyset ute å vandret, i motsetning til den bekmørke ankomsten min. Siden jeg kun hadde et midlertidig dørkort kunne jeg ikke komme meg igjennom bommen, og måtte i stedet gå igjennom resepsjonen hver gang jeg skulle ut eller inn av teknologiparken, noe jeg tror resepsjonistene begynte å legge irriterende mye merke til, selv om jeg ikke var her mer enn en gang i uken. Jeg gikk over veien og omtrent hundre meter til før jeg kom fram til kiosken - Arvid's Kiosk.

Et lite rundt og koselig bygg, med en ekstremt ambisiøs parkeringsplass. Jeg brukte noen minutter på å finne ut av hva jeg skulle spise - En nystekt baguette med valgfritt innehold? En hundre-og-seksti grams burger? Etter noen minutter endte jeg opp med en liten porsjon biffsnadder. Liten? LITEN? Det var da endelig godt jeg ikke valgte den mellomstore. Med hundre-og-femti gram biffkjøtt, og da i tillegg tre-hundre gram pommes frittes, pluss en dæsj salat på siden ville jeg aldri ha gjettet at dette var den lille. Lurer litt på hvor stor den "store" var nå. Jeg satte i gang å spise, mens jeg rullet meg nedover nettside etter nettside på telefonen etter opplysning innenfor hvordan universet fungerer. Hittil har vi ingen lukket definisjon på hvordan vår egen verden fungere og hva eller hvor den befinner seg, noe jeg syntes er aldeles interessant. Forhåpentligvis er dette noe som vi kan finne ut av mens jeg fortsatt er i live for min egen skyld, men det ser ikke ut til at det blir sannhet. Det er vell forsåvidt greit at vi ikke finner svaret på alt med en gang! Det er jo tross alt det at vi ikke vet alt, som utvikler oss. Jeg kom meg litt over halvveis igjennom måltidet før jeg merket at det snart ikke var plass til mer. Jeg presset på halvparten av det som var igjen før jeg slukte det ned med en Urge brus. Det var noe med Urgen altså. Kullsyre, men samtidig mild, problemet med dette er jo at den blir fort tam om du lar den stå litt.

"Hei!" Hørte jeg bak meg da jeg skulle gå ut døra fra kiosken. "Sier du ifra at jeg kommer innom kontoret etterpå? Jeg skal bare hjemom en tur først." Jeg kjente han igjen fra da jeg ble plassert på Evry. Det må være Mads. En gjennomsnittlig høy person, boblejakke og en grå strikkalue. Så ut til å være en ganske så alminnelig person, fra utsiden i hvert fall.

"Jaja, det skal jeg."

Jeg fortsatt ut i fra kiosken og over veien, tilbake til resepsjonen. Ingen resepsjonist å se denne gang, da var det bare å dra opp dørkortet igjen. Swipe og jeg var igjennom. Det var da noe som minnet om et hemmelig oppdrag her selv om den mistenkte var på andre siden av kloden, visstnok. Fram til han var tilbake skulle jeg bare oppføre meg som en normal utplasseringselev. Jeg skyndte meg over parkeringsplassen ettersom jeg til og med var over førti minutter på pausen min nå. Ingen hadde sagt noe om pausevarighet, og jeg hadde jo lagt merke til at flere av de ansatte tok seg både lengre og flere pauser gjennom dagene. Jeg følte for det jeg hadde en tidsbegrensning ettersom jeg prøver å virke ansvarlig til tider, spesielt i jobbtilværelser. Jeg kom ned til kontoret igjen, og der sitter de alle mann. Tre av de som tok seg lunsj lenge før meg satt rundt pultene på kontorområdet jeg hadde blitt plassert og småpratet i en evighet. De tok meg også med i praten til tider, men jeg prøvde jo faktisk å få noe jobb gjort. Jeg hadde jo i tillegg fått tre oppgaver utenfor kontoret som måtte gjøres ferdig til søndag. Undercoverlife is a boring life. Til tider i alle fall. Tenkte jeg mens jeg dirigerte meg selv inn på jobbing igjen etter at jeg falt ut. Dagdrømming er en av mine spesialiteter. Ofte inneholder de fiksjonelle samtaler med en eller annen jente jeg har sett i løpet av uken som har gått, men i dag hadde jeg holdt sånne utenfor. Det hadde gått mer i form av at jeg forestilte meg at en situasjon oppstod som satte personene rundt meg i fare, slik at jeg kunne hoppe inn på scenen og redde alle med mine fortsatt uoppdagede evner. Hvor flott hadde det ikke vært da? Å swoope inn og redde alle sammen.. Om det da hadde gått som jeg skulle ønske, i stedet for at alle havnet på sykehuset, om ikke verre. Det var ikke godt og si, men det får vell forbli en dagdrøm. OK, tilbake til arbeid. - Som vil si en blanding mellom skriving, chatting og å sjekke varsler. Jeg har spurt om noe mer teknisk også, men det for bli da Roar kommer tilbake, siden han er driftsleder og de jeg sitter sammen med nå er helpdesk. Jeg tok opp en julebrus fra baggen min, som jeg hadde kjøpt på en YX-stasjon på veien hit i dag morges. En Ringnes Julebrus - vann, sukker og fargestoffer, smaker jo nokså godt faktisk. Jeg må si jeg syntes den er bedre enn de fleste, selv om det ikke er så lett å bestemme seg for hvilken julebrus man liker best. Jeg tror det har mye med hva man drakk først som barn. Selv syntes jeg de brune havner midt mellom de røde. Du har de dårligste etter min mening, som er røde, og så over de kommer de brune, men så har du noen røde over det igjen som er de beste.

Digresjoner, digresjoner. Det var ikke så lett å unngå med lite søvn. Feberen var nesten borte, men ikke før i dag morges. Sov ikke mer enn to timer i natt før det var opp å hoppe. Helt merkelig at jeg ikke duppet av bak rattet, men godt er det! Heldigvis dukket det opp en del saker jeg måtte videresende, selv om det ikke var en spesielt morsom oppgave jeg hadde foran meg var det jo bedre enn ingenting. Etter en do-pause eller to skulle jeg hjelpe til å teste kundeportalen til Evry. Det var lettere å teste det på min personlige PC som jeg har ved siden av Evry-PCen siden jeg ikke var logget på framen her på kontoret. For at noen skal kunne teste det av de som er koblet til her, må de første koble fra, noe som etter en stund blir veldig irriterende og ikke minst bortkastet om man har mulighet til la det være. Vi får se om ikke neste fredag blir like spennende, om ikke mer!